Main Index: Norwegian (Bibelselskapets utgave 1930)

1 Thessalonians 2

[1]
[2]
[3]
[4]
[5]

2:1 Paulus minner de kristne i Tessalonika om hvor ærlig, trofast og kjærlig hans ferd blandt dem hadde vært da han forkynte dem evangeliet, 1-12. Han taler om de trengsler som har rammet dem for deres tros skyld, at de er dem en ære, idet de har lidt det samme som modermenighetene i Judea, som også er blitt forfulgt av sine vantro landsmenn, 13-16. Han vidner om sin uforandrede kjærlighet til dem, 17-20.

2:1 For selv vet I, brødre, om den inngang vi fikk hos eder, at den ikke er blitt uten frukt;

2:2 men enda vi forut hadde lidt og var blitt mishandlet i Filippi, som I vet, fikk vi dog frimodighet i vår Gud til å tale Guds evangelium til eder under megen strid.

2:3 For vår forkynnelse kommer ikke av villfarelse eller av urenhet eller med svik;

2:4 men likesom vi av Gud er aktet verdige til at evangeliet blev oss betrodd, således taler vi, ikke som de som vil tekkes mennesker, men Gud, som prøver våre hjerter.

2:5 For hverken kom vi nogensinne med smigrende ord, som I vet, eller med skalkeskjul for havesyke, Gud er vårt vidne,

2:6 heller ikke søkte vi ære av mennesker, hverken av eder eller av andre, enda vi hadde kunnet kreve ære som Kristi apostler;

2:7 men vi var milde iblandt eder: likesom en mor varmer sine barn ved sitt bryst,

2:8 således vilde vi gjerne i inderlig kjærlighet til eder gi eder ikke bare Guds evangelium, men og vårt eget liv, fordi I var blitt oss kjære.

2:9 I minnes jo, brødre, vårt strev og vår møie: under arbeid natt og dag, for ikke å falle nogen av eder til byrde, forkynte vi Guds evangelium for eder.

2:10 I er vidner, og Gud med, hvor hellig og rettferdig og ulastelig vi ferdedes iblandt eder, I troende,

2:11 likesom I vet hvorledes vi formante hver og en av eder, som en far sine barn, og la eder på hjerte

2:12 og bad eder inderlig å vandre verdig for Gud, som har kalt eder til sitt rike og sin herlighet.

2:13 Og derfor takker også vi Gud uavlatelig for at da I fikk det Guds ord vi forkynte, tok I imot det, ikke som et menneske-ord, men, som det i sannhet er, som et Guds ord, som og viser sig virksomt i eder som tror.

2:14 For I, brødre, er blitt efterfølgere av de Guds menigheter som er i Kristus Jesus i Judea, idet og I har lidt det samme av eders egne landsmenn som de har lidt av jødene,

2:15 som og slo den Herre Jesus og profetene ihjel og forfulgte oss og ikke tekkes Gud og står alle mennesker imot,

2:16 idet de hindrer oss fra å tale til hedningene, så de kan bli frelst, forat de alltid må fylle sine synders mål. Dog, vreden har endelig nådd dem!

2:17 Men da vi, brødre, hadde vært skilt fra eder en kort stund, med vårt åsyn, ikke med hjertet, gjorde vi oss i vår store lengsel så meget mere umak for å få se eders åsyn,

2:18 fordi vi gjerne vilde komme til eder – jeg, Paulus, både én gang og to ganger – men Satan hindret oss.

2:19 For hvem er vel vårt håp eller vår glede eller vår hederskrans? er ikke også I det for vår Herre Jesu åsyn ved hans komme?

2:20 I er jo vår ære og vår glede.

Webnet77.com