Main Index: Norwegian (Bibelselskapets utgave 1930)

Joshua 14

[1]
[2]
[3]
[4]
[5]
[6]
[7]
[8]
[9]
[10]
[11]
[12]
[13]
[14]
[15]
[16]
[17]
[18]
[19]
[20]
[21]
[22]
[23]
[24]

14:1 Landet vestenfor Jordan skal nu deles ut blandt de ni og en halv stamme, 1-5. Kaleb ber om og får Hebron til arv ifølge det løfte Herren hadde gitt ham ved Moses, 6-15.

14:1 Og dette er de arvelodder som Israels barn fikk i Kana’ans land, og som Eleasar, presten, og Josva, Nuns sønn, og overhodene for familiene i Israels barns stammer delte ut iblandt dem

14:2 ved loddkasting, så de fikk hver sin arv, således som Herren hadde befalt ved Moses. Det var de ni og en halv stamme som dengang fikk arv;

14:3 for de to og en halv stamme hadde Moses gitt arv på hin side* Jordan; men levittene hadde han ikke gitt arv iblandt dem. # <* østenfor.>

14:4 For Josefs barn utgjorde to stammer, Manasse og Efra’im; og levittene fikk ikke nogen del i landet, men bare nogen byer til å bo i med tilhørende jorder for deres buskap og fe.

14:5 Som Herren hadde befalt Moses, således gjorde Israels barn og skiftet landet.

14:6 Da trådte Judas barn frem for Josva i Gilgal, og Kaleb, Jefunnes sønn, kenisitten, sa til ham: Du vet hvad Herren sa til Moses, den Guds mann, om mig og om dig i Kades-Barnea.

14:7 Jeg var firti år gammel da Moses, Herrens tjener, sendte mig fra Kades-Barnea for å utspeide landet; og jeg kom tilbake til ham med svar, efter mitt beste skjønn.

14:8 Mine brødre, som hadde draget op med mig, gjorde folket motløst; men jeg holdt mig trolig til Herren min Gud.

14:9 Den dag svor Moses og sa: Sannelig, det land som din fot trådte på, skal være din og dine barns arv til evig tid, fordi du trolig holdt dig til Herren min Gud.

14:10 Og nu ser du at Herren har gjort med mig som han sa, og latt mig leve i fem og firti år fra den tid Herren talte disse ord til Moses – all den tid Israel vandret i ørkenen; og idag er jeg fem og åtti år gammel.

14:11 Jeg er ennu like sterk som jeg var den dag Moses sendte mig ut; min styrke er den samme nu som den var dengang, både i strid og til å gå ut og inn.

14:12 Så gi mig nu denne fjellbygd som Herren den dag talte om; for du hørte selv dengang at anakittene bor der, og at der er store, faste byer; kanskje Herren er med mig, så jeg får drevet dem bort, således som Herren har sagt.

14:13 Da velsignet Josva ham, og han gav Kaleb, Jefunnes sønn, Hebron til arv.

14:14 Således fikk Kaleb, Jefunnes sønn, kenisitten, Hebron til arv, som det er den dag idag, fordi han trolig holdt sig til Herren, Israels Gud.

14:15 Men Hebrons navn var før Kirjat-Arba*; Arba var den største mann blandt anakittene. Og landet hadde nu ro for krig. # <* Arbas by.>