Main Index: Norwegian (Bibelselskapets utgave 1930)

Micah 2

[1]
[2]
[3]
[4]
[5]
[6]
[7]

2:1 En hovedårsak til denne dom over Juda er de havesyke stormenns undertrykkelse av de svake. Mika roper ve over dem og truer dem og hele folket med tapet av det lovede land, 1-5. En sådan tale liker visstnok ikke stormennene, som synes bedre om de falske profeters løfter om jordiske goder, men den har sin grunn i deres egen grusomme ferd mot de elendige og hjelpeløse; en sådan ferd gjør dem uverdige til å beholde landet, 6-11. Men Herren skal engang atter samle Israels adspredte rest, fri dem av fangenskapet og gjøre dem til et tallrikt folk, 12. 13.

2:1 Ve dem som tenker ut urett og emner på ondt mens de ligger på sitt leie! Så snart morgenen gryr, setter de det i verk, fordi det står i deres makt.

2:2 De attrår marker og røver dem, de attrår hus og tar dem, de gjør vold mot mannen og hans hus, mot bonden og hans arvelodd.

2:3 Derfor sier Herren så: Se, jeg tenker ut ondt over denne slekt, ulykker som I ikke skal kunne ryste av eders hals, og I skal ikke kunne gå med høireist hode; for det blir en ond tid.

2:4 På den dag skal folk istemme en spottevise over eder og synge en klagesang. De skal si: Det er forbi, vi er rent ødelagt; mitt folks arvelodd skifter han ut til andre, se, hvorledes han tar den fra mig! Til frafalne* deler han ut våre jorder. # <* d.e. hedninger.>

2:5 Derfor skal du ingen ha som drar målesnor over nogen jordlodd* i Herrens menighet. # <* tilmåler dig en jordlodd.>

2:6 Prek ikke! Så preker de. De må ikke preke om slikt, det blir ingen ende på skjellsord*. # <* de sanne profeter, sier de mektige undertrykkere, må ikke preke om ulykke; deres tale er bare en endeløs rekke av skjellsord.>

2:7 Hvilket ord, du Jakobs hus! Mon Herren er snar til vrede? Eller er det således han pleier å gå frem? Er ikke mine ord gode mot den som vandrer ærlig?

2:8 Men for lenge siden har mitt folk reist sig som min fiende; I drar kappen av folk som går trygge forbi og er fredelig sinnede – så de bare har kjortelen igjen.

2:9 Mitt folks kvinner driver I ut av de hjem som var deres lyst; fra deres små barn tar I for alltid bort den pryd jeg har gitt dem.

2:10 Stå op og dra bort! For her er ikke eders hvilested, for eders urenhets skyld, som volder fordervelse, svær fordervelse.

2:11 Om nogen kom med munnsvær og svik og løi og sa: Jeg vil preke for dig om vin og om sterk drikk – han skulde være en predikant for dette folk.

2:12 Jeg vil samle dig, Jakob, samle eder så mange som I er; sanke sammen vil jeg det som er igjen av Israel, jeg vil føre dem sammen som får i en kve, som en hjord til sitt beite, så det larmer av mennesker.

2:13 Veibryteren går foran dem, de bryter igjennem og drar frem gjennem porten og går ut av den; deres konge drar frem foran dem, og Herren i spissen for dem.