“If one gives an answer before he hears, it is his folly and shame” (Pr. 18:13). The fool responds without really hearing, with no careful thought or consideration. Speaking in haste is shameful. When we don’t listen, we disclose a low regard for the other’s words and a high regard for our own.
Tedd Tripp

Bible – FREE Online Norwegian (Bibelselskapets utgave 1930). Habakkuk Chapter 1:1-18.

Main Index: Norwegian (Bibelselskapets utgave 1930)

 

Habakkuk 1

[1]
[2]
[3]

1:1 Habakuk klager for Herren over den urettferdighet og vold som allerede i lang tid har rådet blandt det jødiske folk, og uttaler det ønske at Herren nu endelig må skride inn imot det, 1-4. Herren svarer ham at han vil la kaldeerne, det mektige og grusomme folk, komme over det, 5-11. Profeten, som blir bange for at hans folk skal bli tilintetgjort av de overmodige og ugudelige kaldeere, beder Herren sette en grense for deres grusomme og skånselløse fremferd mot folkene, 12-17.

1:1 Dette er det utsagn som profeten Habakuk skuet.

1:2 Hvor lenge, Herre, skal jeg ennu rope uten at du hører! Jeg klager for dig over vold – og du frelser ikke.

1:3 Hvorfor lar du mig skue urett, og hvorledes kan du selv se på slik elendighet? Ødeleggelse og vold har jeg for mine øine; det yppes kiv og opstår tretter.

1:4 Derfor er loven maktesløs, og retten kommer aldri frem; for ugudelige omringer den rettferdige, derfor kommer retten frem forvendt.

1:5 Se eder omkring blandt folkene, se og bli forferdet, ja forferdet! For en gjerning gjør jeg i eders dager – I skulde ikke tro den når den blev fortalt.

1:6 For se, jeg lar kaldeerne reise sig, det ville og voldsomme folk, som farer frem så vide som jorden når, for å ta i eie boliger som ikke hører det til.

1:7 Fryktelig og forferdelig er det; fra sig selv henter det sin rett og sin høihet.

1:8 Dets hester er raskere enn leoparder og skarpere til å springe enn ulver om aftenen; dets ryttere sprenger frem, dets ryttere kommer langt borte fra, de flyver som en ørn når den styrter sig over sitt rov.

1:9 Alle kommer de for å gjøre voldsverk, de stirrer stridslystne fremad, og de samler fanger som sand.

1:10 De spotter konger, og fyrster er til latter for dem; de ler av hver festning, de dynger jord op mot den og tar den.

1:11 Så stryker de avsted som en vind og farer frem og drar skyld over sig; deres kraft er deres gud.

1:12 Er du ikke fra fordums tid Herren min Gud, min Hellige? Vi skal ikke dø. Herre! Til å fullbyrde dom har du satt dem. Du vår klippe! Til å straffe har du gitt dem fullmakt.

1:13 Du som er ren av øine, så du ikke kan se på ondt* og ikke er i stand til å skue på elendighet**! Hvorfor ser du på troløse, hvorfor tier du når den ugudelige tilintetgjør den som er rettferdigere enn han? # <* uten å straffe.> # <** uten å hjelpe.>

1:14 Du har jo gjort med menneskene som med havets fisker, som med krypet, som ingen herre har!

1:15 Dem alle drar de* op med krok, samler dem i sin not og sanker dem i sitt garn; derfor gleder de sig og jubler. # <* kaldeerne.>

1:16 Derfor ofrer de til sin not og brenner røkelse for sitt garn; for de gir dem deres fete lodd og deres kraftige mat.

1:17 Men skal de derfor fremdeles få tømme sin not og uavlatelig slå folkeslag ihjel uten skånsel?