Main Index: Norwegian (Bibelselskapets utgave 1930)

Jeremiah 12

[1]
[2]
[3]
[4]
[5]
[6]
[7]
[8]
[9]
[10]
[11]
[12]
[13]
[14]
[15]
[16]
[17]
[18]
[19]
[20]
[21]
[22]
[23]
[24]
[25]
[26]
[27]
[28]
[29]
[30]
[31]
[32]
[33]
[34]
[35]
[36]
[37]
[38]
[39]
[40]
[41]
[42]
[43]
[44]
[45]
[46]
[47]
[48]
[49]
[50]
[51]
[52]

12:1 Mismodig over sine landsmenns ondskap (JER 11, 18 fg.) spør profeten Herren hvorfor det går de ugudelige vel, mens han selv tross sitt hjertes opriktighet blir så hårdt prøvd, og beder at Herren vil utrydde de ugudelige, for hvis ondskap hele landet må lide, 1-4. Herren svarer ham at ennu hårdere prøvelse venter ham, hans egne slektningers troløshet, 5. 6, og forkynner så at han vil overgi sitt folk, som han har elsket, men nu på grunn av dets fiendskap mot ham hater, til dets fiender og la hele landet bli ødelagt, 7-13. Også de fiendske nabofolk skal bli bortført; men de skal komme tilbake, og når de da omvender sig til Herren, skal de med hans folk forenes i hans (Messias’) rike; men dersom de ikke vil høre på Herren, skal de gå til grunne, 14-17.

12:1 Herre, når jeg fører trette med dig, har du alltid rett. Allikevel må jeg gå i rette med dig: Hvorfor går det de ugudelige vel, hvorfor har de ingen sorger alle de troløse?

12:2 Du har plantet dem, og de har slått rot; de vokser op og bærer frukt; nær er du i deres munn, men langt borte fra deres nyrer.

12:3 Men du, Herre, du kjenner mig, du ser mig og prøver mitt hjertelag mot dig; ta dem bort som får til å slaktes og innvi dem til en drapsdag!

12:4 Hvor lenge skal landet visne og all markens urter tørke bort? For dets innbyggeres ondskap er dyr og fugler revet bort; for de sier: Han* ser ikke hvorledes det vil gå oss til sist. # <* profeten.>

12:5 Når du løper med fotgjengere, og de gjør dig trett, hvorledes vil du løpe om kapp med hester? I et fredelig land er du trygg, men hvad vil du gjøre i Jordans prakt*? # <* d.e. den prektige skog på Jordans bredder, hvor løver hadde tilhold; JER 49, 19; 50, 44. SKR 11, 3.>

12:6 For selv dine brødre og din fars hus, selv de er troløse mot dig, selv de skriker efter dig av full hals; tro dem ikke når de taler fagre ord til dig!

12:7 Jeg har forlatt mitt hus, forkastet min arv; jeg har gitt min sjels elskede i hennes fienders hånd.

12:8 Min arv er blitt mot mig som en løve i skogen, den har opløftet sin røst mot mig; derfor hater jeg den.

12:9 Er min arv en spraglet rovfugl? Det er jo rovfugler rundt omkring den! Gå avsted og samle alle markens dyr, la dem komme hit og ete!

12:10 Hyrder* i mengde ødelegger min vingård, trår ned min arvelodd; de gjør min herlige arvelodd til en øde ørken. # <* JER 6, 3.>

12:11 De gjør den til en ødemark; sørgende og øde ligger den omkring mig; ødelagt er hele landet; for det er ikke nogen som legger det* på hjerte. # <* Herrens ord.>

12:12 Ødeleggere kommer over alle bare hauger i ørkenen, for Herren har et sverd som fortærer fra den ene ende av landet til den andre; det er ikke redning for noget kjød.

12:13 De sår hvete, men høster torner; de tretter sig ut, men har intet gagn av det. Så ha da skam av eders grøde for Herrens brennende vredes skyld!

12:14 Så sier Herren om alle sine onde naboer, som forgriper sig på den arv han har gitt sitt folk Israel til eie: Se, jeg rykker dem op av deres land, og Judas hus vil jeg rykke op av deres midte.

12:15 Men når jeg har rykket dem op, da vil jeg atter forbarme mig over dem og la dem vende tilbake, hver til sin arv og hver til sitt land.

12:16 Og såfremt de lærer mitt folks veier, lærer å sverge ved mitt navn: Så sant Herren lever – likesom de har lært mitt folk å sverge ved Ba’al, da skal de bli opbygget midt iblandt mitt folk.

12:17 Men vil de ikke høre, da vil jeg rykke det folk op og tilintetgjøre det, sier Herren.

Webnet77.com