During the Protestant Reformation of the 1500s, Martin Luther articulated a timeless distinction between two approaches to knowing God. He labeled one a “theology of glory,” and applied it to those who believe they can attain to a glorious knowledge of God by human goodness, religious effort, mystical experiences, or the wisdom of human reason. According to this view, God manifests Himself most often through blessings, victory, success, miracles, power, and other exhilarating experiences of “glory.” By contrast, Luther argued that the biblical way to know God goes through a “theology of the cross.” God has “hidden” Himself where human wisdom would not expect to find Him, that is, in the lowliness and suffering of the man Jesus Christ, and especially in His humiliating death on a Roman cross. As Luther put it, “true theology and recognition of God are in the crucified Christ.” So rather than finding God by ascending to Him through our efforts, wisdom, or self-initiated experiences, God has descended to us in Jesus whose glory was in the least-expected of places – the cross – and in a way where He can be found by faith alone.

Donald S. Whitney

Post published:December 20, 2022

Main Index: Norwegian (Bibelselskapets utgave 1930)

John 14

[1]
[2]
[3]
[4]
[5]
[6]
[7]
[8]
[9]
[10]
[11]
[12]
[13]
[14]
[15]
[16]
[17]
[18]
[19]
[20]
[21]

14:1 Jesu avskjedstale til sine disipler. De må ikke forferdes over at han nu går fra dem; han går bare bort for å berede dem sted i det evige gudsrike; dit skal de engang komme, så sant de holder fast ved troen på ham, som er ett med Faderen, 1-11. Han lover dem at de skal fortsette hans verk på jorden, og at han vil gi dem all fornøden hjelp til det når de beder om det i hans navn, 12-14; at Gud skal sende dem sin Ånd til hjelper, 15-17, og at han selv vil komme til dem igjen efter sin opstandelse og stifte samfund med dem, idet både han og Faderen vil åpenbare sig for dem og være hos dem, 18-24. Han gjentar løftet om Ånden, som skal fullende den undervisning de har fått av ham selv; gir dem sin fred; formaner dem til å glede sig over at han nu går inn til herligheten hos Gud, og vidner at han går sin lidelse og død i møte i frivillig lydighet mot Faderens vilje, 25-31.

14:1 Eders hjerte forferdes ikke! Tro på Gud, og tro på mig!

14:2 I min Faders hus er det mange rum; var det ikke så, da hadde jeg sagt eder det; for jeg går bort for å berede eder sted;

14:3 og når jeg er gått bort og har beredt eder sted, kommer jeg igjen og vil ta eder til mig, forat også I skal være der jeg er.

14:4 Og hvor jeg går hen, dit vet I veien.

14:5 Tomas sier til ham: Herre! vi vet ikke hvor du går hen; hvorledes skulde vi da vite veien?

14:6 Jesus sier til ham: Jeg er veien og sannheten og livet; ingen kommer til Faderen uten ved mig.

14:7 Hadde I kjent mig, da hadde I også kjent Faderen, og fra nu av kjenner I ham og har sett ham.

14:8 Filip sier til ham: Herre! vis oss Faderen, og det er oss nok!

14:9 Jesus sier til ham: Så lang en tid har jeg vært hos eder, og du kjenner mig ikke, Filip? Den som har sett mig, har sett Faderen; hvorledes kan du da si: Vis oss Faderen?

14:10 Tror du ikke at jeg er i Faderen og Faderen i mig? De ord jeg sier til eder, taler jeg ikke av mig selv, men Faderen, som blir i mig, han gjør sine gjerninger.

14:11 Tro mig at jeg er i Faderen og Faderen i mig; men hvis ikke, så tro det dog for selve gjerningenes skyld!

14:12 Sannelig, sannelig sier jeg eder: Den som tror på mig, han skal også gjøre de gjerninger jeg gjør; og han skal gjøre større enn disse; for jeg går til min Fader,

14:13 og hvad som helst I beder om i mitt navn, det vil jeg gjøre, forat Faderen skal bli herliggjort i Sønnen.

14:14 Dersom I beder mig om noget i mitt navn, så vil jeg gjøre det.

14:15 Dersom I elsker mig, da holder I mine bud,

14:16 og jeg vil bede Faderen, og han skal gi eder en annen talsmann, forat han kan være hos eder evindelig,

14:17 sannhetens Ånd, som verden ikke kan få, for den ser ham ikke og kjenner ham ikke; I kjenner ham, for han blir hos eder og skal være i eder.

14:18 Jeg vil ikke efterlate eder farløse; jeg kommer til eder.

14:19 Ennu en liten stund, og verden ser mig ikke lenger; men I ser mig; for jeg lever, og I skal leve.

14:20 På den dag skal I kjenne at jeg er i min Fader, og I i mig, og jeg i eder.

14:21 Den som har mine bud og holder dem, han er den som elsker mig; men den som elsker mig, skal elskes av min Fader, og jeg skal elske ham og åpenbare mig for ham.

14:22 Judas – ikke Iskariot – sier til ham: Herre! hvad kommer det av at du vil åpenbare dig for oss og ikke for verden?

14:23 Jesus svarte og sa til ham: Om nogen elsker mig, da holder han mitt ord, og min Fader skal elske ham, og vi skal komme til ham og ta bolig hos ham.

14:24 Den som ikke elsker mig, holder ikke mine ord; og det ord I hører, er ikke mitt, men Faderens, som har sendt mig.

14:25 Dette har jeg talt til eder mens jeg var hos eder;

14:26 men talsmannen, den Hellige Ånd, som Faderen skal sende i mitt navn, han skal lære eder alle ting, og minne eder om alle ting som jeg har sagt eder.

14:27 Fred efterlater jeg eder, min fred gir jeg eder; ikke som verden gir, gir jeg eder. Eders hjerte forferdes ikke og reddes ikke!

14:28 I hørte at jeg sa til eder: Jeg går bort og kommer til eder igjen. Dersom I elsket mig, da gledet I eder over at jeg går til Faderen; for Faderen er større enn jeg.

14:29 Og nu har jeg sagt eder det før det skjer, forat I skal tro når det Skjer.

14:30 Jeg skal herefter ikke tale meget med eder; for verdens fyrste kommer, og han har intet i mig,

14:31 men forat verden kan skjønne at jeg elsker Faderen og gjør så som Faderen har befalt mig – stå op, la oss gå herfra!

Main Index: Norwegian (Bibelselskapets utgave 1930)

John 14

[1] [2] [3] [4] [5] [6] [7] [8] [9] [10] [11] [12] [13] [14] [15] [16] [17] [18] [19] [20] [21]

[1]
[2]
[3]
[4]
[5]
[6]
[7]
[8]
[9]
[10]
[11]
[12]
[13]
[14]
[15]
[16]
[17]
[18]
[19]
[20]
[21]