Main Index: Norwegian (Bibelselskapets utgave 1930)

Hosea 2

[1]
[2]
[3]
[4]
[5]
[6]
[7]
[8]
[9]
[10]
[11]
[12]
[13]
[14]

2:1 Profeten formaner Israel til å avstå fra sitt horelevnet (sin avgudsdyrkelse) og truer med at Herren ellers vil frata det de goder hvormed han har velsignet det, og som det nu tilskriver sine avguder og misbruker til deres tjeneste, og gi det selv til pris for fremmede folk, forat det ved denne straff skal lære avgudenes vanmakt å kjenne og lenges tilbake til ham, 2-13. Derefter skal han ved kjærlighet og godhet føre det til full omvendelse og oprette en evig pakt med det, gi det fullkommen fred og velsigne det med en rik fylde av timelige goder, 14-23.

2:1 Si da til eders brødre: Ammi*! Og til eders søstre: Ruhama**! # <* Du mitt folk!.> # <** Du som har fått miskunn! 1PE 2, 10.> # [HSE 2, 1 er i trykte bøker plassert på slutten av kapittel 1.]

2:2 Gå i rette med eders mor, gå i rette med henne! For hun er ikke min hustru, og jeg er ikke hennes mann. Få henne til å ta sine horeminer bort fra sitt ansikt og sine utuktige fakter fra sine bryster,

2:3 forat jeg ikke skal klæ henne naken og stille henne frem som hun var den dag hun blev født, og gjøre henne lik en ørken, et tørt land, og la henne dø av tørst!

2:4 Og hennes barn vil jeg ikke miskunne mig over; for de er horebarn.

2:5 For deres mor har drevet hor, hun som fødte dem, har båret sig skammelig at – hun sa: Jeg vil gå efter mine elskere, de som gir mig mitt brød og mitt vann, min ull og mitt lin, min olje og min vin.

2:6 Se, derfor stenger jeg din vei med torner; jeg reiser en mur foran henne, så hun ikke finner sine stier;

2:7 når hun løper efter sine elskere, skal hun ikke nå dem, når hun søker dem, skal hun ikke finne dem. Da skal hun si: Jeg vil vende tilbake til min første mann; for dengang hadde jeg det bedre enn nu.

2:8 Hun skjønte ikke at det var jeg som gav henne kornet og mosten og oljen, og som gav henne sølv og gull i mengdevis, som de brukte til Ba’al.

2:9 Derfor vil jeg ta mitt korn tilbake, når dets tid kommer, og min most, når tiden er inne, og jeg vil ta bort min ull og mitt lin, som tjener til å skjule hennes blusel.

2:10 Ja, nu vil jeg avdekke hennes visne kropp for hennes elskeres øine, og ingen skal rive henne ut av min hånd.

2:11 Og jeg vil gjøre ende på all hennes glede, hennes fester, hennes nymåner og hennes sabbater og alle hennes høitider.

2:12 Og jeg vil ødelegge hennes vintre og hennes fikentre, hvorom hun har sagt: De er min horelønn, som mine elskere har gitt mig. Og jeg vil gjøre dem til skog, og markens dyr skal ete dem.

2:13 Og jeg vil hjemsøke henne for de dager da hun brente røkelse for Ba’alene og prydet sig med nesering og halssmykke og gikk efter sine elskere, men glemte mig, sier Herren.

2:14 Se, derfor vil jeg lokke henne og føre henne ut i ørkenen og tale vennlig til henne,

2:15 og så snart hun kommer derfra, vil jeg gi henne hennes vingårder igjen og gjøre Akors dal* til en håpets dør for henne; og hun skal takke der**, som i sin ungdoms dager, som den dag hun drog op fra Egyptens land. # <* JOS 7, 24. 26.> # <** hun skal takke Herren for de velgjerninger hvormed han i Kana'an mottar henne.>

2:16 Og det skal skje på den dag, sier Herren, at du skal rope: Min mann! Og du skal ikke mere rope til mig: Min Ba’al!

2:17 Og jeg vil ta Ba’alenes navn bort fra hennes munn, og de skal ikke mere nevnes ved navn.

2:18 Og jeg vil den dag gjøre en pakt for dem med markens dyr og himmelens fugler og jordens kryp; og bue og sverd og krig vil jeg sønderbryte og utrydde av landet, og jeg vil la dem bo i trygghet.

2:19 Og jeg vil trolove mig med dig for evig tid; jeg vil trolove mig med dig i rettferdighet og rett, i miskunhet og barmhjertighet,

2:20 og jeg vil trolove mig med dig i trofasthet, og du skal kjenne Herren.

2:21 Og det skal skje på den dag at jeg vil bønnhøre, sier Herren, jeg vil bønnhøre himmelen, og den skal bønnhøre jorden,

2:22 og jorden skal bønnhøre kornet og mosten og oljen, og de skal bønnhøre Jisre’el.

2:23 Og jeg vil plante henne* for mig i landet og miskunne mig over Lo-Ruhama, og jeg vil si til Lo-Ammi: Du er mitt folk, og det skal svare: Min Gud! # <* Israel.>