Main Index: Norwegian (Bibelselskapets utgave 1930)

Isaiah 2

[1]
[2]
[3]
[4]
[5]
[6]
[7]
[8]
[9]
[10]
[11]
[12]
[13]
[14]
[15]
[16]
[17]
[18]
[19]
[20]
[21]
[22]
[23]
[24]
[25]
[26]
[27]
[28]
[29]
[30]
[31]
[32]
[33]
[34]
[35]
[36]
[37]
[38]
[39]
[40]
[41]
[42]
[43]
[44]
[45]
[46]
[47]
[48]
[49]
[50]
[51]
[52]
[53]
[54]
[55]
[56]
[57]
[58]
[59]
[60]
[61]
[62]
[63]
[64]
[65]
[66]

2:1 Profeten foreholder Israel det store løfte som det har fått, at Guds lov og ord engang fra Sion skal bli utbredt over den hele jord, blandt alle folkeslag, 2-4, og opfordrer det til å vandre i det lys det har, eftersom Herren allerede i sitt hjerte har besluttet å forkaste det fordi det i stedet for sin sanne herlighet har valgt hedningenes falske herlighet, 5-8. Ved en stor og almindelig straffedom vil Herren ydmyke menneskenes overmot på den dag han har fastsatt til det, og således vise at han alene er den høie, 9-21; bare Israel vilde holde op med å sette sin lit til mennesker, 22.

2:1 Det ord som Esaias, sønn av Amos, mottok i et syn om Juda og Jerusalem.

2:2 Og det skal skje i de siste dager*, da skal fjellet der Herrens hus står, være grunnfestet på toppen av fjellene og høit hevet over alle høider, og alle hedningefolk skal strømme til det. # <* 1MO 49, 1. JER 3, 17. MIK 4, 1 fg. SKR 8, 20 fg.>

2:3 Og mange folkeslag skal gå avsted og si: Kom, la oss gå op til Herrens berg, til Jakobs Guds hus, så han kan lære oss sine veier, og vi ferdes på hans stier! For fra Sion skal lov utgå, og Herrens ord fra Jerusalem.

2:4 Og han skal dømme mellem hedningefolkene og skifte rett for mange folkeslag, og de skal smi sine sverd om til hakker og sine spyd til vingårdskniver; et folk skal ikke lenger løfte sverd mot et annet, og de skal ikke mere lære å føre krig.

2:5 Jakobs hus! Kom, la oss vandre i Herrens lys!

2:6 For du har forkastet ditt folk, Jakobs hus, fordi de er fulle av Østerlands kunster og spår av skyene som filistrene, og mennesker av fremmed ætt drar de inn i landet i mengde.

2:7 Deres land blev fullt av sølv og gull, og det er ingen ende på dets skatter; deres land blev fullt av hester, og det er ingen ende på dets vogner;

2:8 deres land blev fullt av avguder; de tilbeder sine henders verk, det deres fingrer har gjort.

2:9 Og mennesket blir bøiet, og mannen ydmyket – tilgi dem ikke!

2:10 Gå inn i fjellet og skjul dig i støvet for Herrens gru og for hans høihets herlighet!

2:11 Menneskets stolte øine blir ydmyket, og mennenes stolthet blir bøiet, og Herren alene er høi på den dag.

2:12 For Herren, hærskarenes Gud, har satt en dag til dom over alt stolt og høit og over alt ophøiet, så det blir ydmyket,

2:13 både over alle Libanons sedrer, de høie og ophøiede, og over alle Basans eker

2:14 og over alle de høie fjell og over alle de stolte høider

2:15 og over hvert høit tårn og over hver fast mur

2:16 og over alle Tarsis-skib og over alt som er fagert å skue.

2:17 Og menneskets overmot blir bøiet, og mennenes stolthet blir ydmyket, og Herren alene er høi på den dag.

2:18 Og avgudene – med dem er det helt forbi.

2:19 Og folk skal gå inn i fjellhulene og i jordens revner for Herrens gru og for hans høihets herlighet, når han reiser sig for å forferde jorden.

2:20 På den dag skal menneskene kaste sine guder av sølv og gull, som de har gjort sig for å tilbede dem, bort til muldvarpene og flaggermusene

2:21 og gå inn i fjellkløftene og i berghulene for Herrens gru og for hans høihets herlighet, når han reiser sig for å forferde jorden.

2:22 Hold da op med å stole på mennesket, i hvis nese det bare er et pust! Hvad er han å akte for?