Main Index: Norwegian (Bibelselskapets utgave 1930)

Job 2

[1]
[2]
[3]
[4]
[5]
[6]
[7]
[8]
[9]
[10]
[11]
[12]
[13]
[14]
[15]
[16]
[17]
[18]
[19]
[20]
[21]
[22]
[23]
[24]
[25]
[26]
[27]
[28]
[29]
[30]
[31]
[32]
[33]
[34]
[35]
[36]
[37]
[38]
[39]
[40]
[41]
[42]

2:1 Satan påstår at prøven ikke er tilstrekkelig så lenge Gud sparer Job selv, 1-5. Herren gir Job i Satans hånd; han tilreder ham ille med onde bylder; Jobs hustru blir utålmodig, men han viser henne til rette; han selv er ennu tålmodig, 6-10. Jobs tre venner kommer for å trøste ham; de er meget bedrøvet over hans ulykke, 11-13.

2:1 Så hendte det en dag at Guds sønner kom og stilte sig frem for Herren, og blandt dem kom også Satan og stilte sig frem for Herren.

2:2 Og Herren sa til Satan: Hvor kommer du fra? Satan svarte Herren: Jeg har faret og flakket omkring på jorden.

2:3 Da sa Herren til Satan: Har du gitt akt på min tjener Job? For det er ingen på jorden som han – en ulastelig og rettskaffen mann, som frykter Gud og viker fra det onde; ennu er han like ulastelig, og du har uten grunn egget mig til å ødelegge ham.

2:4 Men Satan svarte Herren: Hud for hud, men alt det en mann har, gir han for sitt liv.

2:5 Men rekk bare ut din hånd og rør ved hans ben og hans kjøtt! Da vil han visselig si dig farvel like i ditt ansikt.

2:6 Da sa Herren til Satan: Se, han er i din hånd; spar bare hans liv!

2:7 Så gikk Satan bort fra Herrens åsyn, og han slo Job med onde bylder fra fotsålen til issen.

2:8 Og han tok sig et potteskår og skrapte sig med, der han satt midt i asken.

2:9 Da sa hans hustru til ham: Holder du dig ennu like ulastelig? Si Gud farvel og dø!

2:10 Men han svarte: Du taler som en av de uforstandige kvinner; skal vi bare ta imot det gode av Gud og ikke også det onde? Under alt dette syndet Job ikke med sine leber.

2:11 Da Jobs tre venner fikk høre om all denne ulykke som var kommet over ham, kom de fra hver sitt hjemsted: Elifas fra Teman, Bildad fra Suah og Sofar fra Na’ama; og de avtalte med hverandre å gå til ham for å vise ham medynk og trøste ham.

2:12 Men da de så op et stykke ifra, kjente de ham ikke, og de brast i gråt og sønderrev sine kapper og kastet støv op imot himmelen, ned over sine hoder.

2:13 Og de satt hos ham på jorden i syv dager og syv netter, og ingen talte et ord til ham; for de så at hans pine var såre stor.

Webnet77.com