Main Index: Norwegian (Bibelselskapets utgave 1930)

Job 6

[1]
[2]
[3]
[4]
[5]
[6]
[7]
[8]
[9]
[10]
[11]
[12]
[13]
[14]
[15]
[16]
[17]
[18]
[19]
[20]
[21]
[22]
[23]
[24]
[25]
[26]
[27]
[28]
[29]
[30]
[31]
[32]
[33]
[34]
[35]
[36]
[37]
[38]
[39]
[40]
[41]
[42]

6:1 Job. svarer at hans lidelser var så tunge at det bare var naturlig at han hadde klaget som han hadde gjort, 1-7 Han ønsker at Gud vil ende hans dager, for lenger kunde han ikke holde ut, og det var ikke noget håp mere for ham; i bevisstheten om at han ikke hadde gjort mot Guds ord, vilde han da med glede lide den største smerte, 8-13. Han klager over at hans venner hadde sviktet ham, for istedenfor å ynkes over ham og trøste ham hadde de beskyldt ham for selv å ha pådradd sig sine lidelser; retten var dog på hans side, 14-30.

6:1 Da tok Job til orde og sa:

6:2 Gid min gremmelse blev veid, og min ulykke samtidig lagt på vekten!

6:3 For nu er den tyngre enn havets sand; derfor var mine ord tankeløse.

6:4 For den Allmektiges piler sitter i mig, og min ånd drikker deres gift; Guds redsler stiller sig op imot mig.

6:5 Skriker vel et villesel midt i det grønne gress? Eller brøler en okse foran sitt fôr?

6:6 Hvem vil ete det som det ingen smak er i, uten salt? Eller er det smak i eggehvite?

6:7 Det byr mig imot å røre ved det*; det er for mig som utskjemt mat. # <* d.e. ved mine lidelser.>

6:8 Gid min bønn måtte bli hørt, og Gud vilde opfylle mitt håp!

6:9 Og måtte det behage Gud å knuse mig, å slippe løs sin hånd og avskjære min livstråd!

6:10 Da hadde jeg ennu en trøst, og jeg skulde springe av glede midt i den skånselløse smerte; for jeg har ikke fornektet den Helliges ord.

6:11 Hvad kraft har jeg, så jeg kunde holde ut, og hvad blir enden med mig, så jeg kunde være tålmodig?

6:12 Er da min kraft som stenens kraft? Eller er mitt kjøtt av kobber?

6:13 Er jeg da ikke aldeles hjelpeløs? Er ikke all utsikt til frelse fratatt mig?

6:14 Den ulykkelige burde møte kjærlighet hos sin venn, selv om han opgir frykten for den Allmektige.

6:15 Men mine brødre har sviktet som en bekk, som strømmer hvis vann skyller over,

6:16 som er grumset av is, og som det skjuler sig sne i;

6:17 men på den tid de treffes av solens glød, tørkes de ut; når det blir hett, svinner de bort.

6:18 Karavaner som er på veien til dem, bøier av; de drar op i ørkenen og omkommer.

6:19 Temas karavaner speidet efter dem, Sjebas reisefølger satte sitt håp til dem;

6:20 de blev til skamme, fordi de stolte på dem; de kom dit og blev skuffet.

6:21 Således er I nu blitt til intet; I ser ulykken og blir redde.

6:22 Har jeg vel bedt eder at I skulde gi mig noget eller bruke noget av eders gods til beste for mig,

6:23 at I skulde frelse mig av fiendens hånd og løskjøpe mig fra voldsmenn?

6:24 Lær mig, så skal jeg tie, og vis mig hvori jeg har faret vill!

6:25 Hvor kraftige er ikke rettsindige ord! Men hvad gagn er det i en refselse fra eder?

6:26 Tenker I på å refse ord? Ord av en fortvilet mann hører jo vinden til.

6:27 Endog om en farløs kunde I kaste lodd og kjøpslå om eders venn.

6:28 Men gjør nu så vel å se på mig! Skulde jeg vel ville lyve eder midt op i ansiktet?

6:29 Vend om, la det ikke skje urett! Vend om, jeg har ennu rett i dette.

6:30 Er det urett på min tunge, eller skulde min gane ikke merke hvad som er ondt?