Main Index: Norwegian (Bibelselskapets utgave 1930)
Job 14
[1]
[2]
[3]
[4]
[5]
[6]
[7]
[8]
[9]
[10]
[11]
[12]
[13]
[14]
[15]
[16]
[17]
[18]
[19]
[20]
[21]
[22]
[23]
[24]
[25]
[26]
[27]
[28]
[29]
[30]
[31]
[32]
[33]
[34]
[35]
[36]
[37]
[38]
[39]
[40]
[41]
[42]
14:1 Job undrer sig over hvorledes Gud kan være så streng mot et menneske, hvis liv er så kort og fullt av uro; da det, født av syndig ætt, ikke kan la være å synde, og da Gud har tilmålt det en begrenset levetid, burde han i denne korte tid la det glede sig ved sitt liv, 1-6; mennesket kan jo, når det engang er død, aldri våkne op igjen til et nytt liv, 7-12. Hvis Gud bare vilde holde ham i dødsriket så lenge til hans vrede var forbi, og så la ham vende tilbake til livet, da vilde han bære sin lidelse med tålmodighet; men nu farer han frem mot ham med den ytterste strenghet for hans synds skyld, 13-17. Endog de fasteste ting i naturen blir til sist opløst, enn si det svake menneske, hvis håp Gud tilintetgjør; bukkende under for hans makt må det bort til et sted hvor det ikke mere bryr sig om sine nærmestes skjebne, men bare kjenner smerte over sig selv, 18-22.
14:1 Et menneske, født av en kvinne, lever en kort tid og mettes med uro.
14:2 Som en blomst skyter han op og visner, han farer bort som skyggen og holder ikke stand.
14:3 Endog over en sådan holder du dine øine åpne, og mig fører du frem for din domstol!
14:4 Kunde det bare komme en ren av en uren! Ikke én!
14:5 Når hans dager er fastsatt, hans måneders tall bestemt hos dig, når du har satt ham en grense som han ikke kan overskride,
14:6 så vend ditt øie bort fra ham, så han kan ha ro så vidt at han kan glede sig som en dagarbeider ved sin dag!
14:7 For treet er det håp; om det hugges, så spirer det igjen, og på nye skudd mangler det ikke;
14:8 om dets rot eldes i jorden, og dets stubb dør ut i mulden,
14:9 så setter det allikevel knopper ved eimen av vannet og skyter grener som et nyplantet tre.
14:10 Men når en mann dør, så ligger han der, når et menneske opgir ånden, hvor er han da?
14:11 Som vannet minker bort i en sjø, og som en elv efterhånden blir grunnere og tørker ut,
14:12 så legger et menneske sig ned og reiser sig ikke igjen; så lenge himmelen er til, våkner de ikke – de vekkes ikke op av sin søvn.
14:13 Å om du vilde gjemme mig i dødsriket og skjule mig der til din vrede var over – om du vilde sette mig et tidsmål og så komme mig i hu!
14:14 Når en mann dør, lever han da op igjen? Alle min krigstjenestes dager skulde jeg da vente, til min avløsning kom;
14:15 du skulde da rope, og jeg skulde svare dig; efter dine henders verk skulde du lenges.
14:16 Men nu teller du mine skritt og akter stadig på min synd.
14:17 Forseglet i en pung ligger min brøde, og du syr til over min misgjerning.
14:18 Men som et fjell faller og smuldres bort, og en klippe flyttes fra sitt sted,
14:19 som vannet huler ut stener og flommen skyller bort mulden, således gjør du menneskets håp til intet;
14:20 du overvelder ham for alltid, og han farer bort; du forvender hans åsyn og lar ham fare.
14:21 Kommer hans barn til ære, da vet han det ikke, og blir de ringeaktet, da blir han det ikke var.
14:22 Bare over ham selv kjenner hans legeme smerte, og bare over ham selv sørger hans sjel.