Main Index: Norwegian (Bibelselskapets utgave 1930)

Job 29

[1]
[2]
[3]
[4]
[5]
[6]
[7]
[8]
[9]
[10]
[11]
[12]
[13]
[14]
[15]
[16]
[17]
[18]
[19]
[20]
[21]
[22]
[23]
[24]
[25]
[26]
[27]
[28]
[29]
[30]
[31]
[32]
[33]
[34]
[35]
[36]
[37]
[38]
[39]
[40]
[41]
[42]

29:1 Job ser med sorg og lengsel tilbake på den lykke han har nytt i tidligere dager. Han kunde dengang glede sig i Guds nådige varetekt og sitt fortrolige samfund med ham, var omgitt av sine barn og levde i største overflod. Han var dengang også høit aktet av alle, fordi han tok sig av de ulykkelige og forlatte og hjalp dem mot deres undertrykkere, 1-17. Han uttaler derefter at han hadde håpet at denne hans lykke skulde vare ved like til hans livs ende, 18-20, og skildrer så på ny hvor høit aktet og mektig han den gang var, 21-25.

29:1 Og Job blev ved å fremføre sin visdomstale og sa:

29:2 Å, om jeg hadde det som i fordums måneder, som i de dager da Gud vernet om mig,

29:3 da hans lampe skinte over mitt hode, da jeg ved hans lys vandret gjennem mørket,

29:4 slik som jeg hadde det i min modne manndoms dager, da Guds vennskap hvilte over mitt telt,

29:5 da den Allmektige ennu var med mig, og jeg hadde mine barn omkring mig,

29:6 da mine føtter badet sig i melk, og berget ved mitt hus lot bekker av olje strømme frem!

29:7 Når jeg gikk op til porten i byen og inntok mitt sete på torvet,

29:8 da drog de unge sig unda ved synet av mig, og de gråhårede reiste sig og blev stående;

29:9 høvdinger lot være å tale og la hånden på sin munn;

29:10 de fornemme tidde stille, og deres tunge blev hengende ved ganen.

29:11 Enhver som hørte om mig, priste mig lykkelig, og hver den som så mig, gav mig lovord.

29:12 For jeg berget armingen som ropte om hjelp, og den farløse som ingen hjelper hadde.

29:13 Den som var sin undergang nær, velsignet mig, og enkens hjerte fikk jeg til å juble.

29:14 Jeg klædde mig i rettferdighet, og den opslo sin bolig i mig; rettsinn bar jeg som kappe og hue.

29:15 Øine var jeg for den blinde, og føtter var jeg for den halte.

29:16 En far var jeg for de fattige, og ukjente folks sak gransket jeg.

29:17 Jeg knuste den urettferdiges kjever og rev byttet bort fra hans tenner.

29:18 Jeg tenkte da: I mitt rede skal jeg få dø, og mine dager skal bli tallrike som sand.

29:19 Min rot skal ligge åpen for vann, og nattens dugg skal falle på mine grener.

29:20 Min ære blir alltid ny, og min bue forynges i min hånd.

29:21 Mig hørte de på, de ventet og lyttet i taushet til mitt råd.

29:22 Når jeg hadde talt, tok de ikke til orde igjen, og min tale dryppet ned over dem.

29:23 De ventet på min tale som på regn, de åpnet sin munn som for vårregn.

29:24 Når de var motløse, smilte jeg til dem, og mitt åsyns lys kunde de ikke formørke.

29:25 Fikk jeg lyst til å gå til dem, da satt jeg der som høvding og tronte som en konge i sin krigerskare, lik en som trøster de sørgende.