Main Index: Norwegian (Bibelselskapets utgave 1930)

Job 20

[1]
[2]
[3]
[4]
[5]
[6]
[7]
[8]
[9]
[10]
[11]
[12]
[13]
[14]
[15]
[16]
[17]
[18]
[19]
[20]
[21]
[22]
[23]
[24]
[25]
[26]
[27]
[28]
[29]
[30]
[31]
[32]
[33]
[34]
[35]
[36]
[37]
[38]
[39]
[40]
[41]
[42]

20:1 Den krenkende tilrettevisning Job har gitt sine venner, nøder Sofar til å tale, 1-3. Han må foreholde Job den gamle erfaring at den ugudeliges lykke er kortvarig, 4. 5. Om han enn stiger nokså høit, går han dog til grunne og blir sporløst borte; han efterlater sine barn i armod og legges i graven midt i sin fulle ungdomskraft, 6-11. Hvor søtt det onde enn smaker ham, og hvor meget han derfor søker å forlenge nydelsen av det, blir det ham dog en drepende gift; han hvis havesyke intet kunde mette, må gi alt det gods tilbake som han har fått ved å undertrykke de fattige; midt i hans rikdom overfaller trengsel ham; Gud forfølger ham i sin vrede og fører en uundgåelig undergang over ham og alt det han har, 12-29.

20:1 Da tok Sofar fra Na’ama til orde og sa:

20:2 Derfor legger mine tanker mig svaret i munnen, og derfor stormer det i mig;

20:3 hånende tilrettevisning må jeg høre, og min ånd gir mig svar ut fra min innsikt.

20:4 Vet du da ikke at slik har det vært fra evighet, fra den tid mennesker blev satt på jorden,

20:5 at de ugudeliges jubel er kort, og den gudløses glede bare varer et øieblikk?

20:6 Stiger enn hans stolthet til himmelen, og når enn hans hode til skyen,

20:7 så går han dog likesom sitt skarn til grunne for evig; de som så ham, spør: Hvor er han?

20:8 Som en drøm flyr han bort, og ingen finner ham mere; han jages bort som et nattesyn.

20:9 Det øie som så ham, ser ham ikke mere, og hans sted skuer ham ikke lenger.

20:10 Hans barn må søke småfolks yndest, og hans hender må gi hans gods tilbake.

20:11 Hans ben var fulle av ungdomskraft, men nu ligger den med ham i støvet.

20:12 Smaker enn det onde søtt i hans munn, skjuler han det under sin tunge,

20:13 sparer han på det og slipper det ikke, men holder det tilbake under sin gane,

20:14 så blir dog hans mat omskapt i hans innvoller og blir til ormegift i hans liv.

20:15 Han slukte gods, og han må spy det ut igjen; Gud driver det ut av hans buk.

20:16 Ormegift må han innsuge; huggormens tunge dreper ham.

20:17 Han skal ikke få se bekker, elver av honning og elver av melk.

20:18 Han må gi tilbake det han har tjent, og får ikke nyte det; meget gods har han vunnet, men han får liten glede av det.

20:19 For han knuste småfolk og lot dem ligge der; han rante hus til sig, men får ikke bygge dem om;

20:20 han kjente aldri ro i sitt indre; han skal ikke slippe unda med sine skatter.

20:21 Det var intet som undgikk hans grådighet; derfor varer ikke hans lykke.

20:22 Midt i hans rikdom blir det trangt for ham; hver nødlidende vender sin hånd mot ham.

20:23 For å fylle hans buk sender Gud sin brennende vrede mot ham og lar sin mat regne på ham.

20:24 Flykter han for våben av jern, så gjennemborer en bue av kobber ham.

20:25 Når han så drar pilen ut av sin rygg, og den lynende odd kommer frem av hans galle, da faller dødsredsler over ham.

20:26 Alt mørke er opspart for hans vel gjemte skatter; en ild som intet menneske puster til, fortærer ham; den eter det som er igjen i hans telt.

20:27 Himmelen åpenbarer hans misgjerning, og jorden reiser sig mot ham.

20:28 Det han har samlet i sitt hus, føres bort, det skylles bort på Guds vredes dag.

20:29 Dette er den lodd som et ugudelig menneske får av Gud, den arv som er tilkjent ham av den Allmektige.