Main Index: Norwegian (Bibelselskapets utgave 1930)
Job 19
[1]
[2]
[3]
[4]
[5]
[6]
[7]
[8]
[9]
[10]
[11]
[12]
[13]
[14]
[15]
[16]
[17]
[18]
[19]
[20]
[21]
[22]
[23]
[24]
[25]
[26]
[27]
[28]
[29]
[30]
[31]
[32]
[33]
[34]
[35]
[36]
[37]
[38]
[39]
[40]
[41]
[42]
19:1 Job klager over at hans venner uavlatelig krenker ham ved å beskylde ham for forseelser som i ethvert fall måtte bli hans egen sak, og som de ikke kan bevise, 1-5. Hans ulykke er ikke selvforskyldt, men har sin grunn i at Gud har vært urettferdig mot ham. Uten å ense hans klagerop har Gud omgitt ham med lidelser som han ikke øiner nogen utgang av, fratatt ham hans ære, lykke og håp og i sin vrede latt en hær av trengsler storme inn på ham, 6-12. Alle hans frender og kjenninger har forlatt ham; hans husfolk viser ham den største ringeakt; hans hustru, brødre og venner avskyr ham; endog barn forakter ham; han har intet tilbake uten sitt uttærede legeme, 13-20. Overveldet av sin ulykke bønnfaller han først sine venner om å forbarme sig over ham, den av Gud forfulgte mann, 21. 22. Da han vet at denne hans bønn er forgjeves, uttaler han derefter det ønske at hans vidnesbyrd om sin uskyldighet må bli opbevart for de kommende slekter, 23. 24. Til sist hever han sig til den glade forvissning at hans gjenløser lever og engang skal optrede til hans forsvar; efterat hans legeme er fortært, skal han igjen opstå og ut fra sitt kjød skue Gud som sin frelser, 25-27. I denne sin forvissning advarer han sine venner mot å forfølge ham og byder dem å tenke på hvad dom en sådan fremferd vil føre over dem, 28. 29.
19:1 Da tok Job til orde og sa:
19:2 Hvor lenge vil I bedrøve min sjel og knuse mig med ord?
19:3 Det er nu tiende gang I håner mig og ikke skammer eder ved å krenke mig.
19:4 Har jeg virkelig faret vill, da blir min villfarelse min egen sak.
19:5 Vil I virkelig ophøie eder over mig og vise mig at min vanære har rammet mig med rette?
19:6 Så vit da at Gud har gjort mig urett og satt sitt garn omkring mig!
19:7 Se, jeg roper: Vold! – men jeg får intet svar; jeg skriker om hjelp, men det er ingen rett å få.
19:8 Min vei har han stengt, så jeg ikke kommer frem, og over mine stier legger han mørke.
19:9 Min ære har han avklædd mig og tatt bort kronen fra mitt hode.
19:10 Han bryter mig ned på alle kanter, så jeg går til grunne, og han rykker op mitt håp som et tre.
19:11 Han lar sin vrede brenne mot mig og akter mig som sin fiende.
19:12 Hans hærflokker kommer alle sammen og rydder sig vei mot mig, og de leirer sig rundt om mitt telt.
19:13 Mine brødre har han drevet langt bort fra mig, og mine kjenninger er blitt aldeles fremmede for mig.
19:14 Mine nærmeste holder sig borte, og mine kjente har glemt mig.
19:15 Mine husfolk og mine tjenestepiker akter mig for en fremmed; jeg er en utlending i deres øine.
19:16 Kaller jeg på min tjener, så svarer han ikke; med egen munn må jeg bønnfalle ham.
19:17 Min ånde er motbydelig for min hustru, og min vonde lukt for min mors sønner.
19:18 Endog barn forakter mig; vil jeg reise mig, så taler de mot mig.
19:19 Alle mine nærmeste venner avskyr mig, og de jeg elsket, har vendt sig mot mig.
19:20 Mine ben trenger ut gjennem min hud og mitt kjøtt, og bare tannhinnen er ennu urørt på mig.
19:21 Forbarm eder, forbarm eder over mig, I mine venner! For Guds hånd har rørt ved mig.
19:22 Hvorfor forfølger I mig likesom Gud og blir ikke mette av mitt kjøtt?
19:23 Men gid mine ord måtte bli opskrevet! Gid de måtte bli optegnet i en bok,
19:24 ja, med jerngriffel og bly for evig bli hugget inn i sten!
19:25 Men jeg – jeg vet min gjenløser lever, og som den siste skal han stå frem på støvet.
19:26 Og efterat denne min hud er blitt ødelagt, skal jeg ut fra mitt kjød skue Gud,
19:27 han som jeg skal skue, mig til gode, han som mine øine skal se og ikke nogen fremmed – mine nyrer tæres bort i mitt liv*. # <* av lengsel herefter, 2KO 5, 2.>
19:28 Når I sier: Hvor vi skal forfølge ham! – I har jo funnet skylden hos mig –
19:29 så frykt for sverdet! For vrede er en synd som er hjemfalt til sverd. Dette sier jeg forat I skal tenke på at det kommer en dom.