Main Index: Norwegian (Bibelselskapets utgave 1930)

Job 11

[1]
[2]
[3]
[4]
[5]
[6]
[7]
[8]
[9]
[10]
[11]
[12]
[13]
[14]
[15]
[16]
[17]
[18]
[19]
[20]
[21]
[22]
[23]
[24]
[25]
[26]
[27]
[28]
[29]
[30]
[31]
[32]
[33]
[34]
[35]
[36]
[37]
[38]
[39]
[40]
[41]
[42]

11:1 Sofar fra Na’ama irettesetter Job med hårde ord, fordi han vil rettferdiggjøre sig for Gud, 1-4. Dersom den Allvitende vilde åpenbare sig for ham, skulde han snart innse at han var blitt straffet mildere enn han fortjente, 5. 6. I sin allvitenhet gjennemskuer Gud synderen, og med uimotståelig makt straffer han ham og hjelper derved endog dåren til forstand, 7-12. Dersom Job vil omvende sig, skal det atter gå ham vel, 13-19; de ugudelige derimot går til grunne, 20.

11:1 Da tok Sofar fra Na’ama til orde og sa:

11:2 Skulde en ordflom bli uten svar, eller en ordgyter få rett?

11:3 Skulde dine store ord drive menn til taushet, skulde du spotte uten at nogen skammer dig ut?

11:4 Og skal du få si: Ren er min lære, og skyldfri er jeg i dine øine?

11:5 Men bare Gud vilde tale og oplate sine leber mot dig

11:6 og åpenbare dig visdommens hemmeligheter, at det i dem er dobbelt forstand! Da måtte du nok innse at Gud tilgir dig noget av din misgjerning.

11:7 Mon du kan finne bunn i Guds vesen eller nå frem til den Allmektiges ytterste grense?

11:8 Himmelhøi er den*, hvad kan du gjøre? Dypere enn dødsriket, hvad vet du? # <* d.e. Guds visdom.>

11:9 Lengere enn jorden er dens mål og bredere enn havet.

11:10 Om han farer frem og setter i fengsel og sammenkaller retten, hvem vil da hindre ham?

11:11 For han, han kjenner de falske folk og ser uretten, uten at han trenger å gi akt på den,

11:12 og selv en uvettig mann får forstand*, og et ungt villesel blir født til menneske. # <* når Gud således går i rette med ham, JBS 11, 10.>

11:13 Hvis du retter ditt hjerte og utbreder dine hender til ham –

11:14 er det synd i din hånd, da ha den bort og la ikke urett bo i dine telt –

11:15 ja, da skal du, fri for lyte, opløfte ditt åsyn og stå fast og ikke frykte;

11:16 for du skal glemme din møie, som forbifarne vann skal du komme den i hu.

11:17 Og lysere enn middagen blir da ditt liv; mørket blir for dig som morgenen.

11:18 Og du skal være trygg, for da er det håp, og når du har sett dig vel omkring, kan du legge dig trygt til ro.

11:19 Og du skal hvile, og ingen skal skremme dig op, og mange skal søke din yndest.

11:20 Men de ugudeliges øine tæres bort; de har ingen tilflukt mere, og deres håp er å utånde sjelen.