Main Index: Norwegian (Bibelselskapets utgave 1930)

Psalms 17

[1]
[2]
[3]
[4]
[5]
[6]
[7]
[8]
[9]
[10]
[11]
[12]
[13]
[14]
[15]
[16]
[17]
[18]
[19]
[20]
[21]
[22]
[23]
[24]
[25]
[26]
[27]
[28]
[29]
[30]
[31]
[32]
[33]
[34]
[35]
[36]
[37]
[38]
[39]
[40]
[41]
[42]
[43]
[44]
[45]
[46]
[47]
[48]
[49]
[50]
[51]
[52]
[53]
[54]
[55]
[56]
[57]
[58]
[59]
[60]
[61]
[62]
[63]
[64]
[65]
[66]
[67]
[68]
[69]
[70]
[71]
[72]
[73]
[74]
[75]
[76]
[77]
[78]
[79]
[80]
[81]
[82]
[83]
[84]
[85]
[86]
[87]
[88]
[89]
[90]
[91]
[92]
[93]
[94]
[95]
[96]
[97]
[98]
[99]
[100]
[101]
[102]
[103]
[104]
[105]
[106]
[107]
[108]
[109]
[110]
[111]
[112]
[113]
[114]
[115]
[116]
[117]
[118]
[119]
[120]
[121]
[122]
[123]
[124]
[125]
[126]
[127]
[128]
[129]
[130]
[131]
[132]
[133]
[134]
[135]
[136]
[137]
[138]
[139]
[140]
[141]
[142]
[143]
[144]
[145]
[146]
[147]
[148]
[149]
[150]

17:1 Idet David støtter sig til sitt hjertes opriktighet, beder han Herren om på underfull måte å frelse ham fra hans ugudelige og blodgjerrige forfølgere, som er nær ved å få ham i sin makt, og uttaler det faste håp at Herren, som har gitt dem denne verdens goder, vil la ham efter dødens søvn skue hans åsyn med glede, 1-15.

17:1 En bønn av David. Hør, Herre, på rettferdighet, merk på mitt klagerop, vend øret til min bønn fra leber uten svik!

17:2 La min rett gå ut fra ditt åsyn, dine øine skue hvad rett er!

17:3 Du har prøvd mitt hjerte, gjestet det om natten, du har ransaket mig, du fant intet; min munn viker ikke av fra mine tanker.

17:4 Mot menneskenes gjerninger har jeg efter dine lebers ord tatt mig i vare for voldsmannens stier.

17:5 Mine skritt holdt fast ved dine fotspor, mine trin vaklet ikke.

17:6 Jeg roper til dig, for du svarer mig, Gud! Bøi ditt øre til mig, hør mitt ord!

17:7 Vis din miskunnhet i underfulle gjerninger, du som med din høire hånd frelser dem som flyr til dig, fra deres motstandere!

17:8 Vokt mig som din øiesten, skjul under dine vingers skygge

17:9 for de ugudelige, som ødelegger mig, mine dødsfiender, som omringer mig!

17:10 Sitt fete hjerte lukker de til, med sin munn taler de overmodig.

17:11 Hvor vi går, kringsetter de mig nu; sine øine retter de på å felle mig til jorden.

17:12 Han er lik en løve som stunder efter å sønderrive, og en ung løve som ligger på lønnlige steder.

17:13 Reis dig, Herre, tred ham i møte, slå ham ned, frels min sjel fra den ugudelige med ditt sverd,

17:14 fra menneskene med din hånd, Herre, fra denne verdens mennesker, som har sin del i livet, og hvis buk du fyller med dine skatter, som er rike på sønner og efterlater sin overflod til sine barn.

17:15 Jeg skal i rettferdighet skue ditt åsyn, jeg skal, når jeg våkner, mettes ved din skikkelse.