Main Index: Norwegian (Bibelselskapets utgave 1930)

Psalms 141

[1]
[2]
[3]
[4]
[5]
[6]
[7]
[8]
[9]
[10]
[11]
[12]
[13]
[14]
[15]
[16]
[17]
[18]
[19]
[20]
[21]
[22]
[23]
[24]
[25]
[26]
[27]
[28]
[29]
[30]
[31]
[32]
[33]
[34]
[35]
[36]
[37]
[38]
[39]
[40]
[41]
[42]
[43]
[44]
[45]
[46]
[47]
[48]
[49]
[50]
[51]
[52]
[53]
[54]
[55]
[56]
[57]
[58]
[59]
[60]
[61]
[62]
[63]
[64]
[65]
[66]
[67]
[68]
[69]
[70]
[71]
[72]
[73]
[74]
[75]
[76]
[77]
[78]
[79]
[80]
[81]
[82]
[83]
[84]
[85]
[86]
[87]
[88]
[89]
[90]
[91]
[92]
[93]
[94]
[95]
[96]
[97]
[98]
[99]
[100]
[101]
[102]
[103]
[104]
[105]
[106]
[107]
[108]
[109]
[110]
[111]
[112]
[113]
[114]
[115]
[116]
[117]
[118]
[119]
[120]
[121]
[122]
[123]
[124]
[125]
[126]
[127]
[128]
[129]
[130]
[131]
[132]
[133]
[134]
[135]
[136]
[137]
[138]
[139]
[140]
[141]
[142]
[143]
[144]
[145]
[146]
[147]
[148]
[149]
[150]

141:1 David beder Herren komme ham til hjelp i hans nød og særlig vokte ham for syndig tale og for å ta del i de ugudeliges onde gjerninger, hvortil deres søte frukter lett kunde lokke ham; han vil heller la sig tukte av de rettferdige, selv om det skulde vare lenge, 1-5. Han uttaler i tillit til Herren sin forvissning om at hans fiender, som har ført ham og hans venner til undergangens rand, skal se sine høvdinger tilintetgjort og derved komme til å sanne hans advarende ord til dem, og slutter så med bønn om at Herren må vokte ham for fiendenes efterstrebelser og la dem falle i sine egne garn, 6-10.

141:1 En salme av David. Herre, jeg kaller på dig, skynd dig til mig! Vend øret til min røst, nu jeg roper til dig!

141:2 La min bønn gjelde som røkoffer for ditt åsyn, mine henders opløftelse som et aften-matoffer!

141:3 Herre, sett vakt for min munn, vokt mine lebers dør!

141:4 Bøi ikke mitt hjerte til noget ondt, til å gjøre ugudelighets-gjerninger sammen med menn som gjør urett, og la mig ikke ete av deres fine retter!

141:5 La en rettferdig slå mig i kjærlighet og tukte mig! For sådan hodeolje vegre mitt hode sig ikke! Varer det enn ved, så setter jeg min bønn imot deres ondskap.

141:6 Deres dommere blir nedstyrtet og gitt klippen i vold, og selv forstår de at mine ord var liflige.

141:7 Som når en pløier og kløver jorden, således ligger våre ben spredt ved dødsrikets port.

141:8 For til dig, Herre, Herre, ser mine øine, til dig tar jeg min tilflukt; utøs ikke min sjel!

141:9 Bevar mig for fellen som de har stilt op for mig, og for deres snarer som gjør urett!

141:10 La de ugudelige falle i sine egne garn, mens jeg går uskadd forbi!