Main Index: Norwegian (Bibelselskapets utgave 1930)

Psalms 71

[1]
[2]
[3]
[4]
[5]
[6]
[7]
[8]
[9]
[10]
[11]
[12]
[13]
[14]
[15]
[16]
[17]
[18]
[19]
[20]
[21]
[22]
[23]
[24]
[25]
[26]
[27]
[28]
[29]
[30]
[31]
[32]
[33]
[34]
[35]
[36]
[37]
[38]
[39]
[40]
[41]
[42]
[43]
[44]
[45]
[46]
[47]
[48]
[49]
[50]
[51]
[52]
[53]
[54]
[55]
[56]
[57]
[58]
[59]
[60]
[61]
[62]
[63]
[64]
[65]
[66]
[67]
[68]
[69]
[70]
[71]
[72]
[73]
[74]
[75]
[76]
[77]
[78]
[79]
[80]
[81]
[82]
[83]
[84]
[85]
[86]
[87]
[88]
[89]
[90]
[91]
[92]
[93]
[94]
[95]
[96]
[97]
[98]
[99]
[100]
[101]
[102]
[103]
[104]
[105]
[106]
[107]
[108]
[109]
[110]
[111]
[112]
[113]
[114]
[115]
[116]
[117]
[118]
[119]
[120]
[121]
[122]
[123]
[124]
[125]
[126]
[127]
[128]
[129]
[130]
[131]
[132]
[133]
[134]
[135]
[136]
[137]
[138]
[139]
[140]
[141]
[142]
[143]
[144]
[145]
[146]
[147]
[148]
[149]
[150]

71:1 Sangeren beder at Herren, som fra hans ungdom av har vært hans tilflukt, nu i hans alderdom ikke må forlate ham, men utfri ham av hans ugudelige fienders vold, 1-13. Han lover å ville prise Herren for hans frelse, 14-17, beder ham gjøre dette mulig for ham ved å opfylle hans bønn, 18. 19, uttaler sin forvissning om at Herren vil frelse både Israel, som nu er i stor nød, og ham selv, 20. 21, og lover atter å prise ham for det, 22-24.

71:1 Til dig, Herre, setter jeg min lit; la mig aldri i evighet bli til skamme!

71:2 Utfri mig og redd mig ved din rettferdighet! Bøi ditt øre til mig og frels mig!

71:3 Vær mig en klippe til bolig, dit jeg alltid kan gå, du som har fastsatt frelse for mig! For du er min klippe og min festning.

71:4 Min Gud, utfri mig av den ugudeliges hånd, av den urettferdiges og undertrykkerens vold!

71:5 For du er mitt håp, Herre, Herre min tillit fra min ungdom av.

71:6 Til dig har jeg støttet mig fra mors liv av; du er den som drog mig ut av min mors skjød; om dig vil jeg alltid synge min lovsang.

71:7 Som et under har jeg vært for mange, men du er min sterke tilflukt.

71:8 Min munn er full av din pris, hele dagen av din herlighet.

71:9 Forkast mig ikke i alderdommens tid, forlat mig ikke når min kraft forgår!

71:10 For mine fiender har sagt om mig, de som tar vare på mitt liv, rådslår tilsammen

71:11 og sier: Gud har forlatt ham; forfølg og grip ham, for det er ingen som redder!

71:12 Gud, vær ikke langt borte fra mig! Min Gud, skynd dig å hjelpe mig!

71:13 La dem som står mig efter livet, bli til skamme og gå til grunne! La dem som søker min ulykke, bli klædd i skam og spott!

71:14 Og jeg vil alltid håpe, og til all din pris vil jeg legge ny pris.

71:15 Min munn skal fortelle om din rettferdighet, hele dagen om din frelse; for jeg vet ikke tall derpå.

71:16 Jeg vil fremføre Herrens, Israels Guds veldige gjerninger, jeg vil prise din rettferdighet, din alene.

71:17 Gud, du har lært mig det fra min ungdom av, og inntil nu kunngjør jeg dine undergjerninger.

71:18 Forlat mig da heller ikke inntil alderdommen og de grå hår, Gud, inntil jeg får kunngjort din arm for efterslekten, din kraft for hver den som skal komme.

71:19 Og din rettferdighet, Gud, når til det høie; du som har gjort store ting, Gud, hvem er som du?

71:20 Du som har latt oss se mange trengsler og ulykker, du vil igjen gjøre oss levende og igjen dra oss op av jordens avgrunner.

71:21 Du vil øke min storhet og vende om og trøste mig.

71:22 Så vil jeg også prise dig med harpespill, din trofasthet, min Gud! Jeg vil lovsynge dig til citar, du Israels Hellige!

71:23 Mine leber skal juble, for jeg vil lovsynge dig, og min sjel, som du har forløst.

71:24 Min tunge skal også hele dagen tale om din rettferdighet; for de er blitt til spott, de er blitt til skamme, de som søker min ulykke.