Main Index: Norwegian (Bibelselskapets utgave 1930)

Psalms 95

[1]
[2]
[3]
[4]
[5]
[6]
[7]
[8]
[9]
[10]
[11]
[12]
[13]
[14]
[15]
[16]
[17]
[18]
[19]
[20]
[21]
[22]
[23]
[24]
[25]
[26]
[27]
[28]
[29]
[30]
[31]
[32]
[33]
[34]
[35]
[36]
[37]
[38]
[39]
[40]
[41]
[42]
[43]
[44]
[45]
[46]
[47]
[48]
[49]
[50]
[51]
[52]
[53]
[54]
[55]
[56]
[57]
[58]
[59]
[60]
[61]
[62]
[63]
[64]
[65]
[66]
[67]
[68]
[69]
[70]
[71]
[72]
[73]
[74]
[75]
[76]
[77]
[78]
[79]
[80]
[81]
[82]
[83]
[84]
[85]
[86]
[87]
[88]
[89]
[90]
[91]
[92]
[93]
[94]
[95]
[96]
[97]
[98]
[99]
[100]
[101]
[102]
[103]
[104]
[105]
[106]
[107]
[108]
[109]
[110]
[111]
[112]
[113]
[114]
[115]
[116]
[117]
[118]
[119]
[120]
[121]
[122]
[123]
[124]
[125]
[126]
[127]
[128]
[129]
[130]
[131]
[132]
[133]
[134]
[135]
[136]
[137]
[138]
[139]
[140]
[141]
[142]
[143]
[144]
[145]
[146]
[147]
[148]
[149]
[150]

95:1 Sangeren byder Israel å prise Herren som den over alt ophøiede, som har skapt og eier hele jorden, 1-5, og å tilbede ham som sitt folks trofaste hyrde, som det vilde gjøre vel i å lyde, 6. 7; han advarer det mot å forherde sitt hjerte i likhet med sine vantro fedre, som derved utelukket sig selv fra den lovede hvile, 8-11. Salmen peker frem mot Guds nådes og allmakts åpenbarelse i Kristus og formaner til å prise ham og ikke forherde sitt hjerte mot ham og hans frelse (HEB 3, 7-19; 4, 5-10.)

95:1 Kom, la oss juble for Herren, la oss rope med fryd for vår frelses klippe!

95:2 La oss trede frem for hans åsyn med pris, la oss juble for ham med salmer!

95:3 For Herren er en stor Gud og en stor konge over alle guder,

95:4 han som har jordens dyp i sin hånd og fjellenes høider i eie,

95:5 han som eier havet, for han har skapt det, og hans hender har gjort det tørre land.

95:6 Kom, la oss kaste oss ned og bøie kne, la oss knele for Herrens, vår skapers åsyn!

95:7 For han er vår Gud, og vi er det folk han før, og den hjord hans hånd leder. Vilde I dog idag høre hans røst!

95:8 Forherd ikke eders hjerte, likesom ved Meriba, likesom på Massadagen i ørkenen,

95:9 hvor eders fedre fristet mig! De satte mig på prøve, de som dog hadde sett min gjerning.

95:10 Firti år vemmedes jeg ved den slekt, og jeg sa: De er et folk med forvillet hjerte, og de kjenner ikke mine veier.

95:11 Så svor jeg i min vrede: Sannelig, de skal ikke komme inn til min hvile.