Main Index: Norwegian (Bibelselskapets utgave 1930)

Psalms 39

[1]
[2]
[3]
[4]
[5]
[6]
[7]
[8]
[9]
[10]
[11]
[12]
[13]
[14]
[15]
[16]
[17]
[18]
[19]
[20]
[21]
[22]
[23]
[24]
[25]
[26]
[27]
[28]
[29]
[30]
[31]
[32]
[33]
[34]
[35]
[36]
[37]
[38]
[39]
[40]
[41]
[42]
[43]
[44]
[45]
[46]
[47]
[48]
[49]
[50]
[51]
[52]
[53]
[54]
[55]
[56]
[57]
[58]
[59]
[60]
[61]
[62]
[63]
[64]
[65]
[66]
[67]
[68]
[69]
[70]
[71]
[72]
[73]
[74]
[75]
[76]
[77]
[78]
[79]
[80]
[81]
[82]
[83]
[84]
[85]
[86]
[87]
[88]
[89]
[90]
[91]
[92]
[93]
[94]
[95]
[96]
[97]
[98]
[99]
[100]
[101]
[102]
[103]
[104]
[105]
[106]
[107]
[108]
[109]
[110]
[111]
[112]
[113]
[114]
[115]
[116]
[117]
[118]
[119]
[120]
[121]
[122]
[123]
[124]
[125]
[126]
[127]
[128]
[129]
[130]
[131]
[132]
[133]
[134]
[135]
[136]
[137]
[138]
[139]
[140]
[141]
[142]
[143]
[144]
[145]
[146]
[147]
[148]
[149]
[150]

39:1 David hadde foresatt sig å være aldeles taus i sine store lidelser for ikke ved å knurre mot Herren å gi sine ugudelige omgivelser anledning til spott; men denne hans taushet har voldt ham en så brennende smerte at han er blitt nødt til å bryte den, 2-4. Utålmodig beder han nu Gud om å få vite sitt livs ende, klager over at han har opfylt hans korte liv med lidelser, og klager likeså over menneskelivets store flyktighet og tomhet, 5-7. Men idet han således utøser sitt hjerte for Gud, blir den tro levende hos ham at Gud dog er den hos hvem hjelp alene er å finne, 8. I denne tro, som åpner hans øine for at hans synd er årsaken til hans lidelser, beder han Herren tilgi ham hans synd, ta lidelsene fra ham og således atter gjøre ham glad, 9-14.

39:1 Til sangmesteren, til Jedutun; en salme av David.

39:2 Jeg sa: Jeg vil vokte mine veier, så jeg ikke synder med min tunge; jeg vil legge munnkurv på min munn, så lenge den ugudelige ennu er for mine øine.

39:3 Jeg blev taus og var aldeles stille, jeg tidde uten gagn, og min smerte blev oprørt.

39:4 Mitt hjerte blev hett inneni mig, ved min grublen optendtes ild; – jeg talte med min tunge:

39:5 La mig vite, Herre, min ende, og mine dagers mål, hvad det er! La mig få vite hvad tid jeg skal bort!

39:6 Se, som en håndsbredd har du satt mine dager, og min livstid er som intet for dig; visselig, bare tomhet er hvert menneske, hvor fast han enn står. Sela.

39:7 Bare som et skyggebillede vandrer mannen, bare tomhet er deres uro; han dynger op og vet ikke hvem som skal samle det inn.

39:8 Og nu, hvad håper jeg på Herre? – Mitt håp står til dig.

39:9 Frels mig fra alle mine overtredelser, gjør mig ikke til spott for dåren!

39:10 Jeg tier, jeg later ikke op min munn; for du har gjort det.

39:11 Ta bort fra mig din plage! For din hånds slag er jeg blitt til intet.

39:12 Tukter du en mann med straff for misgjerning, da fortærer du hans herlighet likesom møll; bare tomhet er hvert menneske. Sela.

39:13 Hør min bønn, Herre, og vend øret til mitt rop, ti ikke til min gråt! for jeg er en fremmed hos dig, en gjest som alle mine fedre.

39:14 Se bort fra mig, så mitt åsyn må bli opklaret, før jeg går herfra og er ikke mere!