Main Index: Norwegian (Bibelselskapets utgave 1930)

Psalms 139

[1]
[2]
[3]
[4]
[5]
[6]
[7]
[8]
[9]
[10]
[11]
[12]
[13]
[14]
[15]
[16]
[17]
[18]
[19]
[20]
[21]
[22]
[23]
[24]
[25]
[26]
[27]
[28]
[29]
[30]
[31]
[32]
[33]
[34]
[35]
[36]
[37]
[38]
[39]
[40]
[41]
[42]
[43]
[44]
[45]
[46]
[47]
[48]
[49]
[50]
[51]
[52]
[53]
[54]
[55]
[56]
[57]
[58]
[59]
[60]
[61]
[62]
[63]
[64]
[65]
[66]
[67]
[68]
[69]
[70]
[71]
[72]
[73]
[74]
[75]
[76]
[77]
[78]
[79]
[80]
[81]
[82]
[83]
[84]
[85]
[86]
[87]
[88]
[89]
[90]
[91]
[92]
[93]
[94]
[95]
[96]
[97]
[98]
[99]
[100]
[101]
[102]
[103]
[104]
[105]
[106]
[107]
[108]
[109]
[110]
[111]
[112]
[113]
[114]
[115]
[116]
[117]
[118]
[119]
[120]
[121]
[122]
[123]
[124]
[125]
[126]
[127]
[128]
[129]
[130]
[131]
[132]
[133]
[134]
[135]
[136]
[137]
[138]
[139]
[140]
[141]
[142]
[143]
[144]
[145]
[146]
[147]
[148]
[149]
[150]

139:1 David vidner om at Herren i sin allvitenhet ransaker hans hjerte og kjenner ham til bunns, 1-6, idet han som den allestedsnærværende er hos ham overalt, hvor han så enn ferdes, 7-12. Han nevner som grunn til det at Gud er hans skaper og derfor har kjent ham og hele hans fremtidige liv like fra han blev til, og fremhever i sammenheng hermed Guds tankers dybde og uendelige rikdom, 13-18. Han vidner derefter at han avskyr alt samfund med de ugudelige og hater dem som Guds fiender, 19-22, men at han dog tillike må bede den allvitende Gud om at han ved sin Ånd vil la ham kjenne sitt hjerte, om det ikke allikevel i det skulde finnes tanker som fører til fordervelse, 23. 24.

139:1 Til sangmesteren; av David; en salme. Herre, du ransaker mig og kjenner mig.

139:2 Enten jeg sitter, eller jeg står op, da vet du det; du forstår min tanke langt fra.

139:3 Min sti og mitt leie gransker du ut, og du kjenner grant alle mine veier.

139:4 For det er ikke et ord på min tunge – se, Herre, du vet det alt sammen.

139:5 Bakfra og forfra omgir du mig, og du legger din hånd på mig.

139:6 Å forstå dette er mig for underlig, det er for høit, jeg makter det ikke.

139:7 Hvor skal jeg gå fra din Ånd, og hvor skal jeg fly fra ditt åsyn?

139:8 Farer jeg op til himmelen så er du der, og vil jeg rede mitt leie i dødsriket, se, da er du der.

139:9 Tar jeg morgenrødens vinger, og vil jeg bo ved havets ytterste grense,

139:10 så fører også der din hånd mig, og din høire hånd holder mig fast.

139:11 Og sier jeg: Mørket skjule mig, og lyset omkring mig bli natt –

139:12 så gjør heller ikke mørket det for mørkt for dig, og natten lyser som dagen, mørket er som lyset.

139:13 For du har skapt mine nyrer, du virket mig i min mors liv.

139:14 Jeg priser dig fordi jeg er virket på forferdelig underfull vis; underfulle er dine gjerninger, og min sjel kjenner det såre vel.

139:15 Mine ben var ikke skjult for dig da jeg blev virket i lønndom, da jeg blev kunstig virket i jordens dyp*. # <* d.e. i mors liv.>

139:16 Da jeg bare var foster, så dine øine mig, og i din bok blev de alle opskrevet de dager som blev fastsatt da ikke en av dem var kommet.

139:17 Hvor vektige dine tanker er for mig, Gud, hvor store deres summer!

139:18 Vil jeg telle dem, så er de flere enn sand; jeg våkner op, og jeg er ennu hos dig.

139:19 Gud, gid du vilde drepe den ugudelige, og I blodtørstige menn, vik fra mig –

139:20 de som nevner ditt navn til å fremme onde råd, som bruker det til løgn, dine fiender!

139:21 Skulde jeg ikke hate dem som hater dig, Herre, og avsky dem som reiser sig imot dig?

139:22 Jeg hater dem med et fullkomment hat; de er mine fiender.

139:23 Ransak mig, Gud, og kjenn mitt hjerte! Prøv mig og kjenn mine mangehånde tanker,

139:24 og se om jeg er på fortapelsens vei, og led mig på evighetens vei!